Alle medlemmer på Mårråkbøgg må akseptere medlemsavtalen for Origo. I og med at Mårråkbøgg er initiert og driftes av Stjørdalens Blad gjelder også pressens etiske normer i Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten. Vi minner spesielt om retningslinjene om å opptre saklig og med omtanke .

Viser arkivet for stikkord ulv

Færsdalsulven

Det var en gang mellom 1972 og 1975. Det var vinter, det var kaldt og det var helg. Vi hadde lånt en hytte fra Meraker Bruk sammen et annet småbarnspar. Ungene lekte i snøen hele dagen, alt var bare fryd og gammen. Så kom kvelden krypende. Det knaket i trærne og en enslig snøugle laget typiske snøuglelyder. Inne i hytta var det godt og varmt, og etterhvert fikk vi lagt ungene og voksenkvelden kunne starte.

Stemningen ble lystig etterhvert. Det var moderne å røyke, og jeg la ut i det vide og brede om tobakkens velsignelser. Jeg var nemlig en Tiedemannsmann. Bilen sto parkert et par kilometer unna, stappfull av tobakk av alle slag. Så fikk jeg den lyse ideen at jeg ville demonstrere den berømte langpipetobakken, Petuum, som blant andre Henrik Wergeland i sin tid var så glad i. Under ville protester spente jeg på meg skiene og labbet avsted. – Kom tilbake, ropte kona. – Jada, svarte jeg. Formen var upåklagelig, føret var gnistrende og snart bremset jeg opp foran tobakksbilen.

Etter å ha puttet et par poser med langpipetobakk i sekken, startet jeg på tilbaketuren. Det gikk atskillig saktere i motbakkene og etter noen minutter stoppet jeg opp, god og svett. Det var stille nå. Månen hang over tretoppene og sende bleke stråler gjennom den mørke, tette granskogen. Plutselig la jeg merke til en bevegelse i øyekroken. En hund, kanskje? Jeg ble litt urolig og begynte å gå igjen. I en liten lysning la jeg merke til noen dyrespor som krysset skisporene. Jeg hadde i hvert fall ikke lagt merke til dem tidligere. Jeg bøyde meg med for å se nærmere. De var ganske store, større enn sporene til en schäferhund, antok jeg. Nå ble jeg virkelig redd. Kunne det være en ulv? Jeg hadde ikke tenkt tanken før noe stort og grått strøk forbi meg i stor fart og forsvant bak noen nedsnødde busker. Jeg skvatt himmelhøyt, og satt ny rekord i den ukjente idretten skikaving. Da jeg kom fram til hytta var jeg på nippet til å storme inn med skiene på beina, men jeg tok meg sammen, banket snøen av støvler og klær og gikk inn. Etter å ha blitt ledd ut i et kvarter, ble vi enige om at jeg hadde hatt nærkontakt med ulven Kåre. Og hver gang vi er i traktene ved Færen, dukker minnet om ulven Kåre opp. Men om det virkelig var en ulv, nei, det vet jeg ikke.